Behandling mot Ogilvie syndrom
Behandling mot Ogilvie syndrom, som er et alvorlig problem som forårsaker overdreven tarmutvidelse, bør ledes av en gastroenterolog og gjøres vanligvis på sykehuset for å foreta en konstant vurdering av pasienten og unngå utvikling av alvorlige komplikasjoner som f.eks. perforering av tarmen, for eksempel.
Generelt starter behandlingen med hvile mat, injeksjoner av serum direkte i vene og plassering av et nasogastrisk rør, fra munnen til magen, for å hjelpe til med å lindre trykket i tarmen..
Imidlertid, hvis det ikke er noen forbedring i symptomene etter 3 dagers behandling, kan legen også anbefale administrering av et medikament, kalt Neostigmine, som hjelper til å dekomprimere tarmen, men som kan forårsake flere bivirkninger, spesielt hos pasienter med hjerteproblemer. , nyresykdom eller historie med gastroduodenalsår.
I de alvorligste tilfellene, der ingen av behandlingene som er angitt ovenfor har virkninger eller det er høy risiko for komplikasjon, kan kirurgi brukes til å utføre en midlertidig cecostomy, som består av en forbindelse av tarmen direkte til huden for å redusere trykket i kanalen. tarm og lindre symptomer.
Diagnostikk av Ogilvie syndrom
Diagnosen Ogilvie syndrom kan stilles gjennom observasjon og palpasjon av magen av en gastroenterolog og gjennomføring av diagnostiske tester som abdominal røntgen, ugjennomsiktig klyster eller abdominal CT-skanning. Se hvordan klyster gjøres i: Ugjennomsiktig klyster.
I tillegg til å diagnostisere Ogilvie-syndrom, kan testene som brukes også bidra til å identifisere skader, for eksempel bukeblødning eller retroperitoneal tumor, noe som kan føre til at problemet oppstår, noe som letter behandlingen.
Symptomer på Ogilvie syndrom
De viktigste symptomene på Olgivie syndrom inkluderer:
- Intens smerter i magen;
- Hoven mage;
- Kvalme og oppkast;
- Forandring i tarmovergang, hovedsakelig forstoppelse;
- Feber over 38 ºC.
Disse symptomene kan vises gradvis, bli mer intense omtrent 24 timer etter utviklingen av problemet og er hyppigere hos pasienter med en historie med tarmkirurgi, degenerative sykdommer som Parkinson og Alzheimer, eller som blir behandlet med antidepressiva, morfin eller antiparkinson.
